Jobben fortsetter 31 jan – 6 feb 2011

Jeg begynner stadig med noe nytt i hagen. Starter en plass og fortsetter en annen, men sakte blir det orden på tingene. Jeg planter mest slikt som greier seg uten annet vann enn det som kommer ovenfra. Da greier hagen seg uten så mye stell når alt er på plass. Men du verden så mye jobb det er før vi kommer dit. Ove er nok ikke alltid helt enig med meg, men med visse justeringer kommer vi til enighet likevel.

Jeg fortsetter mitt omplasseringsprosjekt. Sist uke var det kaktusene det gikk ut over. Jeg startet med 4 planter og endte opp med 25? Regner med avleggerne klarer seg. De er veldig omstillingsdyktige. De ble plantet litt ute av veien. Jeg vil jo ikke at noen skal stikke seg på dem. Ove syns de lignet en flokk pingviner, ikke så dårlig sammenlikning J

Og hekken vokste kjempehøy…. Vel, det var om å gjøre å ta tak i den før den vokste til himmelen. Nå er den klippet (skamklippet), men det sies at det vokser ut igjen. Og da blir den tett og fin.

Frukthagen er godt i gang. Appelsin, lime, rosa grapefrukt, klementin og avokado ble plantet her om dagen med god hjelp av Ove. Nå trenger vi bare litt regn (ikke si det en gang, det er så deilig med sol nå) for å planere ut området uten å slite oss fordervet. Jorden her blir som betong når det er tørt. Den består av 70% leire og resten skifer. Men plantene er i jorden og det er det viktige.


Onsdag var de ferdige med å pusse tak og vegger i gjestehuset, men selvfølgelig ikke med en betongbjelke i stuetaket. Men den blir tatt nå i dag, mandag. Så vi har hatt mange fredelige dager, med lite jobbing. Det er så godt når vi ikke har arbeidere her, for da har livet et annet tempo.


Vi kunne til og med takke ja til litt golftrening med Odd og Synnøve. Som vanlig tok vi turen til Vilamoura og Supergolf. Der får vi instruksjon av Antonio og så kan vi gå en runde eller to på treningsbanen. Det er moro å prøve seg litt, men vi blir nok ikke proffe golfspillere. Da må man være pensjonister for det tar utrolig mye tid. En herlig dag.

Tusenfryd

Fredag foreslo Ove at vi skulle gå opp til en vindmølle som ligger på en haug vi ser herfra. Det kunne se ut som to hauger bort, men en vet aldri hvor langt en må gå likevel. Så for sikkerhetsskyld kjørte vi bilen ned dit vi ville starte oppstigningen. Bakkene her er skrekkelig bratte, så vi går så fort vi greier for å få litt trening. Vi må også holde oss til alle veiene som er laget i terrenget her, og det er mange av dem. De blir kjørt opp av bulldosere, enten for å komme til beplantete områder eller for å dra på jakt. Det spiller ingen rolle hvor bratt det er, og innimellom er det utrolig at en bil har greid å kjøre der uten å trille rundt. Men uansett, utenfor disse veiene ender vi alltid opp med å gå oss fast i tornekratt, slik at vi må snu, så de er god å ha.

Vi klatret den første bakken og fant fort ut at det var bare to bakker til, så var vi fremme ved vindmøllen. Uten pust og litt vissen i beina, men bare 15 min.

Det måtte bli en liten hvil

Vi måtte fortsette. Så vi fant enda en topp, men deretter ble det litt lettere. Vi vet som sagt aldri hvor vi ender, og så også denne gangen. Vi satset på en vei som var ganske gjengrodd, men den fungerte ganske bra. Litt oppskrapet på leggene, men ikke noe å klage på. Men så prøvde vi å krysse over til en annen ås, ned en skråning og så ned enda en. Der var det helt stopp, så det var bare å klatre opp igjen og fortsette på den gjengrodde veien.

Og så var det opp igjen

Vi hadde et lite håp om å slippe å snu også her. Og akkurat da vi var nær ved å gi opp, fant vi en oppkjørt skråning helt ned til bunnen av dalen. Flaks, og mer flaks da vi kom over bekken uten problemer. Flott område, men neste gang skal vi prøve en litt annen vei mot slutten, så kanskje vi slipper å bakse gjennom kratt. Turen ble lang den. Vi var tilbake ved bilen nesten tre timer etter at vi forlot den.


Lørdag var det ny sykkeltur ute ved kysten. Vi fortsatte der vi slapp sist. Omtrent midt mellom Armacao de Pera og Carvoeiro. Et flott kystlandskap, med veldig lite utbygging.

Like etter start

Enkelte steder er ganske skumle, men det er godt merket.

Vi kom oss vestover langs klippene lange strekninger om gangen, men det var godt å ta turen innom litt bedre veier også. Ute ved klippene må vi leie sykkelen ganske mye. Klippene er av en form for sandstein og er veldig porøs, hvert år vaskes det ut litt mer. Innimellom raser det ut, og det har omkommet en del mennnesker som har vært litt for nær når raset gikk. Vi kom også over endel hobbyfiskere. De står ytterst på klippekanten og fisker, det blir sagt at de slenger ned en bøtte med tau i for å få opp fangsten. Det er jo 30-40 meter rett ned. Dette ser ut som en risikosport, men noen liker jo det også.

Sett nede fra stranden

I Benagil fant vi en herlig liten kafé i skråningen ned mot sjøen og stoppet for å ta en øl/sider. Vi skal ikke gjøre det igjen. Alkohol i beina før en lang, bratt oppoverbakke er ikke godt. Neste gang blir det uten alkohol. Fra Benagil til Carvoeiro gikk turen stort sett gjennom villastrøk. Fantastiske eiendommer med sikkert like fantastiske priser. Appelsin og sjokolade på stranden i Carvoeiro, før vi tok veien tilbake til bilen. Også denne gangen fant vi den igjen. Ikke alltid så lett siden vi kommer tilbake en annen vei og kart mangler over alle disse småveiene.

Søndag hadde Antonio, golftreneren invitert oss til piknik med familie og venner. Vi skulle møte Odd og Synnøve kl 10, men i mitt hode var det kl 10.30. (det var da vi skulle være hos Antonio). Med andre ord full forvirring. Vi laget mat, bakte kake og satte oss i bilen. Da vi kom til krysset, hadde Odd og Synnøve nettopp kjørt. Tålmodige var de, for de hadde ventet en halv time. Mobiltelefonen deres var ikke med på tur, vi hadde ikke Antonios nummer og visste ikke hvor han bor. En aldri så liten nedtur, spesielt når vi vet at vi har gjort oss bort. Ganske pinlig faktisk. Men en må prøve å gjøre det beste ut av også slike situasjoner, så vi ringte Arne og Eystein. Begge to ville gjerne hjelpe oss å spise opp maten, så det ble grilling i Carrapateira istedenfor. Ove snakket med Odd og Antonio om kvelden og forklarte det hele. Vi får prøve å gjøre det godt igjen ganske snart.