Mer gjestehus, ikke noe gjort i hagen og et par turer 6 -20 februar

Er det ikke flott med korkhauger? Det ble høstet i høst og lagt i fine hauger sist uke.

Ove hadde hjelp av en tysker som bor her til å fullføre pussejobben i gjestehuset, samt å støpe golvet ferdig. Det opprinnelige golvet var absolutt ikke rett. Det var 19 cm forskjell fra øverste til nederste målepunkt. Nå er alt fint og rett, selv om det måtte lage et lite trinn mellom to plan for å få det til å passe med døråpninger. Det er så flott å se på alle disse ferdige flatene. Nå vet vi at det gjenstår maling og fliselegging, men vi må vente 4-5 uker for å gjøre dette.

Denne siste uken brukte vi tre hele dager til å handle dører, fliser og noe maling. Vi er strålende fornøyd med å være ferdig med det, for ingenting er verre enn å dra hjemmefra kl 9 og så komme hjem kl 18, og alt som har skjedd er at vi har vært inne i butikker og kikket etter det ene og det andre.

Det var mange dører å velge i, men vi hadde problemer med at de fleste var høyere enn åpningen vi hadde til døren i gjestehuset. Ingen var 2 m, de var stort sett 7-8 cm høyere. Men det ordnet seg til slutt.

Malingen fant vi hos en tysker som selger naturmalinger. Så nå blir veggene malt med leiremaling. Utrolig spennende. Malingen skal både puste og være holdbar J. Kan det bli bedre. Vi brukte minst et par timer hos han for å lære om de ulike malingene han hadde. Alt dette er nytt for oss, men du verden for en flott luft gjestene våre får på soverommene.

 Vi fylte bilen med fliser til badet på tirsdagen, og onsdagen skulle vi hente fliser til soverom og stue. Vi trodde det var greit når vi hadde tilhengeren med, men fliser er tunge. Både bil og tilhenger var lastet til randen, men med litt ekstra luft i dekkene gikk det greit. Ove måtte kjøre siste biten, på grus to ganger. Det ville nok blitt for tungt med alt på en gang der. Jeg ventet med hengeren, mens han tømte bilen hjemme. Deretter hentet han hengeren og meg.  Dagen etter var dekket flatt, men det var visst bare en lekk ventil.

Bilen har ikke vært helt på topp de siste par ukene. Det begynte med litt kenguru tendenser. Tilslutt måtte vi innom et verksted. Heldigvis visste de hva de gjorde, så mekanikeren i skjorte og slips fant ut at det var utslitte plugger. Vi betalte for skifting av disse hjemme, men det ble nok ikke gjort. Det er så godt når enkle reparasjoner fungerer. Vi fryktet selvsagt at det skulle være mer alvorlig.


Vi prøver selvfølgelig å følge opp våre sykkelturer langs kysten, så lørdag dro vi til Carvoeiro for å fortsette der vi slapp sist. Politiet var lite ute og kontollerte i november og desember pga mye regn. Dette skal tas igjen nå. Vi ser kontroller overalt og denne lørdagen stoppet de oss i Lagoa. 120€ i bot for mangel på skilt utenpå sykkelstativet. Håper vi ikke gjør flere feil de nærmeste månedene. Kjedelig start på dagen, men været var godt og området fint å sykle i, så det ble bedre. Vi syklet til Ferragudo og området mellom disse to byene er full av flotte eiendommer. Det er moro å se alle disse supre husene og så kan en jo drømme seg bort.

Matpakkepause.

Carvoeiro

Denne helgen ble det ingen sykkeltur. Det har øst ned og blåst kraftig de siste dagene, så lørdag ble tilbrakt innendørs med sport på TV og vafler. 

Stolen hadde flyttet seg langt

Fritidssysler 1

Fritidssysler 2

Men søndag våknet vi til flott vær og fant ut at vi kunne prøve å finne ut hvor vi gikk feil da vi gikk opp til vindmøllen for to uker siden. Vi begynte med å gå motsatt av sist og mente at vi ville finne en vei mot venstre i forhold til den vi var på. Etter å ha gått mye lenger enn forventet fant vi ut at det var best å prøve et mindre tråkk. Innen da var vi våt på beina etter å ha prøvd å forsere bekker og elver som krysset veien eller gjorde selve veien til en elv. 

Dette er faktisk veien

Som sagt så gjort, neste halvt gjengrodde bulldozervei ble valgt og etter en lang oppstigning fant vi faktisk igjen veien vi gikk på siste gang. Derfra tilbake der vi tok feil vei. Det begge to trodde skulle være en fin vei, ifølge hukommelsen, viste seg å være mer gjengrodd enn antatt. (Pussig hvordan begge to husker noe som er feil.) Men veien var farbar den, så nå vet vi hvor hele turen skal gå for å komme frem uten oppskrapete legger og armer og uten våte bein. Hurra. Det er mengder av bikuber i åsene rundt oss. Vanligvis er det ikke noe problem å gå forbi disse, men i dag da vi passerte noen av dem, kom en enslig bievokter og angrep Ove. To ganger stupdykket han mot offeret og tilslutt klarte han å stikke Ove på ryggen. Heldigvis reagerer ikke han på slike stikk, så det gikk fort over. Men det ble litt armer og bein underveis.

Huset sett fra en ny vinkel

  Åge og Gerd kom i går, så det ble kaffe med dem to ganger i dag. Kjekt med naboer noen dager.

Jobben fortsetter 31 jan – 6 feb 2011

Jeg begynner stadig med noe nytt i hagen. Starter en plass og fortsetter en annen, men sakte blir det orden på tingene. Jeg planter mest slikt som greier seg uten annet vann enn det som kommer ovenfra. Da greier hagen seg uten så mye stell når alt er på plass. Men du verden så mye jobb det er før vi kommer dit. Ove er nok ikke alltid helt enig med meg, men med visse justeringer kommer vi til enighet likevel.

Jeg fortsetter mitt omplasseringsprosjekt. Sist uke var det kaktusene det gikk ut over. Jeg startet med 4 planter og endte opp med 25? Regner med avleggerne klarer seg. De er veldig omstillingsdyktige. De ble plantet litt ute av veien. Jeg vil jo ikke at noen skal stikke seg på dem. Ove syns de lignet en flokk pingviner, ikke så dårlig sammenlikning J

Og hekken vokste kjempehøy…. Vel, det var om å gjøre å ta tak i den før den vokste til himmelen. Nå er den klippet (skamklippet), men det sies at det vokser ut igjen. Og da blir den tett og fin.

Frukthagen er godt i gang. Appelsin, lime, rosa grapefrukt, klementin og avokado ble plantet her om dagen med god hjelp av Ove. Nå trenger vi bare litt regn (ikke si det en gang, det er så deilig med sol nå) for å planere ut området uten å slite oss fordervet. Jorden her blir som betong når det er tørt. Den består av 70% leire og resten skifer. Men plantene er i jorden og det er det viktige.


Onsdag var de ferdige med å pusse tak og vegger i gjestehuset, men selvfølgelig ikke med en betongbjelke i stuetaket. Men den blir tatt nå i dag, mandag. Så vi har hatt mange fredelige dager, med lite jobbing. Det er så godt når vi ikke har arbeidere her, for da har livet et annet tempo.


Vi kunne til og med takke ja til litt golftrening med Odd og Synnøve. Som vanlig tok vi turen til Vilamoura og Supergolf. Der får vi instruksjon av Antonio og så kan vi gå en runde eller to på treningsbanen. Det er moro å prøve seg litt, men vi blir nok ikke proffe golfspillere. Da må man være pensjonister for det tar utrolig mye tid. En herlig dag.

Tusenfryd

Fredag foreslo Ove at vi skulle gå opp til en vindmølle som ligger på en haug vi ser herfra. Det kunne se ut som to hauger bort, men en vet aldri hvor langt en må gå likevel. Så for sikkerhetsskyld kjørte vi bilen ned dit vi ville starte oppstigningen. Bakkene her er skrekkelig bratte, så vi går så fort vi greier for å få litt trening. Vi må også holde oss til alle veiene som er laget i terrenget her, og det er mange av dem. De blir kjørt opp av bulldosere, enten for å komme til beplantete områder eller for å dra på jakt. Det spiller ingen rolle hvor bratt det er, og innimellom er det utrolig at en bil har greid å kjøre der uten å trille rundt. Men uansett, utenfor disse veiene ender vi alltid opp med å gå oss fast i tornekratt, slik at vi må snu, så de er god å ha.

Vi klatret den første bakken og fant fort ut at det var bare to bakker til, så var vi fremme ved vindmøllen. Uten pust og litt vissen i beina, men bare 15 min.

Det måtte bli en liten hvil

Vi måtte fortsette. Så vi fant enda en topp, men deretter ble det litt lettere. Vi vet som sagt aldri hvor vi ender, og så også denne gangen. Vi satset på en vei som var ganske gjengrodd, men den fungerte ganske bra. Litt oppskrapet på leggene, men ikke noe å klage på. Men så prøvde vi å krysse over til en annen ås, ned en skråning og så ned enda en. Der var det helt stopp, så det var bare å klatre opp igjen og fortsette på den gjengrodde veien.

Og så var det opp igjen

Vi hadde et lite håp om å slippe å snu også her. Og akkurat da vi var nær ved å gi opp, fant vi en oppkjørt skråning helt ned til bunnen av dalen. Flaks, og mer flaks da vi kom over bekken uten problemer. Flott område, men neste gang skal vi prøve en litt annen vei mot slutten, så kanskje vi slipper å bakse gjennom kratt. Turen ble lang den. Vi var tilbake ved bilen nesten tre timer etter at vi forlot den.


Lørdag var det ny sykkeltur ute ved kysten. Vi fortsatte der vi slapp sist. Omtrent midt mellom Armacao de Pera og Carvoeiro. Et flott kystlandskap, med veldig lite utbygging.

Like etter start

Enkelte steder er ganske skumle, men det er godt merket.

Vi kom oss vestover langs klippene lange strekninger om gangen, men det var godt å ta turen innom litt bedre veier også. Ute ved klippene må vi leie sykkelen ganske mye. Klippene er av en form for sandstein og er veldig porøs, hvert år vaskes det ut litt mer. Innimellom raser det ut, og det har omkommet en del mennnesker som har vært litt for nær når raset gikk. Vi kom også over endel hobbyfiskere. De står ytterst på klippekanten og fisker, det blir sagt at de slenger ned en bøtte med tau i for å få opp fangsten. Det er jo 30-40 meter rett ned. Dette ser ut som en risikosport, men noen liker jo det også.

Sett nede fra stranden

I Benagil fant vi en herlig liten kafé i skråningen ned mot sjøen og stoppet for å ta en øl/sider. Vi skal ikke gjøre det igjen. Alkohol i beina før en lang, bratt oppoverbakke er ikke godt. Neste gang blir det uten alkohol. Fra Benagil til Carvoeiro gikk turen stort sett gjennom villastrøk. Fantastiske eiendommer med sikkert like fantastiske priser. Appelsin og sjokolade på stranden i Carvoeiro, før vi tok veien tilbake til bilen. Også denne gangen fant vi den igjen. Ikke alltid så lett siden vi kommer tilbake en annen vei og kart mangler over alle disse småveiene.

Søndag hadde Antonio, golftreneren invitert oss til piknik med familie og venner. Vi skulle møte Odd og Synnøve kl 10, men i mitt hode var det kl 10.30. (det var da vi skulle være hos Antonio). Med andre ord full forvirring. Vi laget mat, bakte kake og satte oss i bilen. Da vi kom til krysset, hadde Odd og Synnøve nettopp kjørt. Tålmodige var de, for de hadde ventet en halv time. Mobiltelefonen deres var ikke med på tur, vi hadde ikke Antonios nummer og visste ikke hvor han bor. En aldri så liten nedtur, spesielt når vi vet at vi har gjort oss bort. Ganske pinlig faktisk. Men en må prøve å gjøre det beste ut av også slike situasjoner, så vi ringte Arne og Eystein. Begge to ville gjerne hjelpe oss å spise opp maten, så det ble grilling i Carrapateira istedenfor. Ove snakket med Odd og Antonio om kvelden og forklarte det hele. Vi får prøve å gjøre det godt igjen ganske snart.

Ny layout

Mer bygging, haging og turer - 17-30 januar

Vår stakkars Jakaranda, like tynn og stranten som for tre år siden, men vil den snart vokse?

Det skjer ikke like mye hver uke, så nå er det to uker siden siste innlegg.

 Ove er fortsatt opptatt med gjestehuset. Vi startet med hjelp av Carlos, men han fikk bare til å jobbe den første uka. 
Uken etterpå fikk vi tak i en tysker, Erik, som også er flink til å jobbe når han ikke prater. Men det går litt på inn- og utpust. Om å gjøre at Ove driver med noe annet enn ham, litt unna. Meningen var at han skulle pusse veggene og taket inne, men da pussen falt ned fra taket og han ikke helt visste hvorfor, fant Ove ut at det var bedre å finne en annen til den jobben. Det er ikke alltid de kan alt de sier. Men vi har nok arbeid å ta av, så han fortsatte uken ut. I mellomtiden fant Ove to andre, via en ire. Disse to skulle være flinke til pussing. Og hvis vi ser bort fra at det går litt seint, så gjør de en kjempejobb. Det er så godt å se at resultatet blir fint. Nå regner vi med at de er ferdige med pussingen i løpet av to dager. Da blir det noen dager i fred og ro, før Ove og Erik går i gang med å støpe ferdig golvet. Det er 15 cm fall fra det ene hjørnet til det andre, så han som støpte det i sin tid gjorde en kjempejobb.

Ove føler seg litt overflødig akkurat nå, men står på hele dagen likevel. Han blander støpen de skal bruke, men innimellom finner han annet å gjøre. Vi har hatt en del ruskevær de siste par ukene, og han er ute enten det øser ned eller solen skinner. Det er nok av andre ting å holde på med ute, f. eks rydder han bort all stein og rusk som jeg slenger rundt meg når jeg klargjør nye områder til planting.
Akkurat nå har jeg ordnet opp i en fylling med rusk og rask etter byggingen her for 7 år siden. Jeg planter bunndekkende planter og agaver. Jeg tror alt dette er i stand til å vokse i lite jord og mye rusk. Jeg har ikke kapasitet til å fjerne alt, så da er det bedre å dekke det til med grønt J. Det er uansett ikke her vi skal ferdes. Noe har vokst en stund, mens annet er plantet nå. Bilde kommer når jeg er ferdig.

Sist mandag var jeg på markedet i Messines for å kjøpe planter til frukt hagen. Det var sterk vind og yr, så markedet var litt amputert. Men det ble to appelsintrær, klementin, rosa grapefrukt, lime og avokado. Gleder meg til å få det i jorden. Ellers har jeg satt tomater, paprika, løk og purre i kjøkkenhagen. Skal holde meg langt unna kål liknende planter som spises av kålormer. Andre kan fòre dem. I kjøkkenhagen står også en mengde agaver og kaktuser, samt ulike liljer som skal plantes om. Jeg graver litt her og litt der. Det er tungt arbeid og ryggen min liker ikke alt.

For en uke siden sviktet beina under meg da jeg skulle stå opp, hadde nok spent muskler i hele ryggen pga smerter om natten gjennom lang tid. Men nå tar jeg smertestillende om natten hvis jeg våkner og da fungerer ryggen fint om dagen. Det beste er å være aktiv, selv om det er vondt. Vi må alle finne våre måter.

De to siste helgene har vi vært ute og syklet. Vi starter der vi stoppet forrige helg, så nå har vi syklet fra Albufeira og er snart i Carvoeiro. Ikke så veldig imponerende på kartet, men for de som kjenner Ove er ingen steder ferdig utforsket, før han har sjekket alle sideveier. Vi holder oss så langt ned mot kysten som mulig og alle veier til venstre, mot sjøen, sykles ned og opp.

Vi har sett masse strender og flotte turområder og sist helg kom vi gjennom et stort våtmarksområde, med gang og sykkelvei i tre gjennom det hele. Utrolig flott og fascinerende, men det var så kaldt og surt at vi stoppet ikke for å se etter fugler. Det får vi ta i bedre vær. Vi sykler på asfalt, grusveier og stier. Innimellom sier jeg at nå vil jeg ikke ned til vannet en eneste gang til, men så gjør vi det likevel. Ned på en umulig vei og så bratt opp igjen, ned en vei som ser lovende ut, før den svinger i feil retning og plutselig er vi tilbake der vi var for tre kvarter siden. Da er det bare å snu. Men vi ser en masse vi aldri før har sett og som vi ikke ville fått med oss fra bilvinduet. Når vi er ferdig tror jeg vi begge to husker hvor alle små og store byer og tettsteder ligger i forhold til hverandre. Det har vært litt forvirring hos begge to vedr. dette.

På lørdag brukte vi 2 timer på sykkelen ene veien og 40 minutter tilbake. Når vi legger til en time for pauser og tid for utforsking, blir det til fine turer. Vi gleder oss til det blir litt varmere. Sist helg brukte jeg hansker, men var likevel bånnfrosset på hender og føtter etter noen timer ute. Denne helgen ble det ulltrøye og ullsokker, så da holdt vi varmen. Vi måtte faktisk slenge jakken. Litt flaks skal en også ha. Vi hadde syklet en halv time på lørdag, og selvfølgelig var vi nede på en ny strand. Det var lenge siden frokost, så vi skulle hente fram nisten. Men så kom regnet. Først litt.

I denne grotten søkte vi ly

Og dette var utsikten fra grotten

Ove så en grotte nede på stranden, så vi for ned dit og ikke før var vi i ly, så kom regnet på ordentlig. Deilig å sitte tørt og spise nisten. Da den var slutt, var også regnet over. Så skinte solen til vi satt i bilen på hjemvei. Da kom regnet igjen. Vi gleder oss til neste helg og fortsettelsen. Vi har ikke tenkt å gi oss før vi når Sagres, det vestligste punktet. Det blir lenger og lenger biltur, men vi har jo tid.

Vi har da hatt tid til litt sosialt samvær også. Odd og Synnøve har hatt besøk hjemmefra og da ble det deilig middag hos dem Røkt uer, medbrakt fra Norge. Vi var stinn, men du verden så deilig. I går spiste vi lunsj ute i Silves med Eystein. Dessverre bommet vi på tiden, for de spiller jazz kl tre, mens vi kom der kl ett. Neste gang får det bli sein lunsj hvis vi drar dit.

Nå ser vi fram til noen dager uten jobbing rundt huset. Da skal vi være sosiale igjen.

Nå har jeg blitt utkalt til aktiv tjeneste, så nok for denne gang. Støpesand skal hentes. (tilhengeren var på nippet til å knele, jeg måtte be de om å ta av igjen litt)