Gullstolen
for 12 år siden
tirsdag 9. november 2010
Ove reiste hjem til Norge, mens jeg skulle være igjen her.
Jeg er litt mørkredd, så det er alltid spennende om jeg syns det er greit eller ikke. Heldigvis har vi gode venner, så denne gangen var det Ingebjørg og Sverre som sa seg villig til å være telefonkontakt. Selvfølgelig gikk alt greit, så det ble ingen telefon til dem. Jeg turde til og med å gå ut om kvelden for å se på månelyset. Vel, ikke så lenge da , men helt frivillig.
Og tenk, jeg (og Ove) ble invitert til å overvære en teaterforestilling i en gammel nedlagt skole i en bygd ikke så langt unna. Dessverre kunne ikke Ove bli med siden han var på vei fra Norge.
Terje Strømdahl er regissør for et stykke som skulle settes opp på Nationalteateret, kalt Babettes gjestebud. (Det går nå). Thea Stabell, som fremfører historien som en monolog, tok turen til Terjes hus i Algarve for å øve sammen med ham. Så da de var klar for å vise det for publikum, var jeg heldig nok til å være tilstede sammen med 8-10 andre. En utrolig opplevelse. Det er nært når skuespilleren står en meter fra deg og ser rett inn i øynene dine mens hun forteller. En spennende historie, fortalt av en flott skuespiller. Ta gjerne en tur dersom du bor i nærheten av spillestedet. Vel verdt et besøk. Heldigvis lovet Terje at vi skulle få ny invitasjon dersom han gjorde dette igjen med andre stykker. Vi kan jo håpe at det ikke tar alt for lang tid.
Mens Ove var borte, ble uteområdene rundt gjestehuset støpt. Ove har beskrevet i forrige innlegg at det ikke er like lett å være kvinne i et meget mannsdominert samfunn. Men jeg hadde vel litt høyere tanker om engelskmenn og sjefen var tross alt engelsk.
Uansett, resultatet ble veldig bra, så nå har vi til og med ferdige hull i bakken til appelsin- og andre trær. Vi gleder oss til å komme i gang med å gjøre grøntområdene fine.
En annen av fordelene med byggearbeidene er at det har blitt rensket vegetasjon nede på to terrasser som har vært brukt til å dyrke på, slik at nyttevekster som korktrær og oliventrær har blitt tilgjengelig. Det blir nok vel mye å holde i orden, men vi får prøve å klippe gress og kratt i det minste en gang i året fremover.
Det er tid for høsting av oliven.
Vi ser at det er folk ute og plukker både her og der. Vi har prøvd på dette før en gang og etter mye jobb fant vi ut at de var uspiselig. Nå har jeg sjekket oppskrifter på nettet, men de er ganske ulike så jeg ble litt usikker. Men tilslutt fant jeg ut at Berit har lagt ned oliven flere ganger og hun gav meg gode instrukser om fremgangsmåten. Så nå har vi vært nede i vår olivenhage, vi har 8-10 trær, og plukket oliven. Noen trær gir små oliven, andre litt større og så hadde vi et tre som gav svære og flotte oliven. Grønne og svarte er på samme tre. Moden og umoden. Vi plukket de svarte og de som var nesten svarte. De grønne får
henge litt til. Ingen av oss er spesielt glad i grønne oliven.
Trærne er til dels ganske høye og etter at vi hadde plukket en del, klatret jeg, Liv, opp i det ene for å nå de store, fine i toppen. Ikke alle greiner er egnet til å stå på, så da jeg strakk meg etter toppen gav den ene plutselig etter. Dermed rutsjet jeg ned av treet, med det resultat at buksen ble revet opp bak og baken og den ene armen fikk også et par ordentlige skraper. Vi holdt på litt til, men det var så vondt at jeg ganske snart ville gi meg. Vi får plukke mer siden.
Men fangsten ble på 5 liter, så nå er de lagt i saltlake som skal byttes annenhver dag en stund fremover. Oliven er skrekkelig bitter når de er ferske. Håper det blir vellykket denne gangen. Morsomt å sette frem egenproduserte oliven. Men foreløpig garanterer jeg ikke noe.
En dag for en ukes tid siden satt vi inne pga regn og vind. En deilig fredelig ettermiddag. Plutselig så vi en ørn som fløy forbi stuedøren, og så en til. Og enda en. Vi var kjapt på beina og gikk ut, og tenk flokken som svevde rundt og over huset besto av over tredve individer. Ingen av oss har sett noe slikt før, men vi har heller aldri hørt at ørn flyr i flokk. Nå er jo ingen av oss store ornitologer, men i vår enfoldighet, er vi sikker på at ingen andre rovfugler enn ørn, kan være så stor som disse var. En stor opplevelse var det uansett. Ingen bilder av dette, men legger ved et par andre skapninger vi har sett i det siste.
Vi har faktisk tatt syklene i bruk nå, så i løpet av de siste par ukene har vi hatt tre lange turer. De to første gangene syklet vi herfra og ut til hovedveien. Det tok oss rundt to timer tur/retur. Litt raskere andre gang enn første. Så på lørdag kjørte vi motsatt retning, ned til Azilheira og deretter østover. Fin asfalt i mangekilometer. Det ER lettere å sykle på asfalt.
Da vi passerte St Bernabe, gikk veien over til grus og type fjellovergang. Det var opp og opp, men en kan jo bruke beina litt også. Så bar det ned igjen før en ny stigning. På denne toppen kjente jeg at hvis vi syklet ned på andre siden ville jeg ikke komme hjem for egen maskin, så der var det stopp. Men da hadde vi syklet i 2,5 timer. Ikke verst for nybegynnere, og vi skulle jo hjem igjen.
Det ble en times stopp i St Bernabe, ved vannkilden til byen, Fontes. Der spiste vi lunsj på en liten restaurant. De hadde en rett å velge i, men maten var god den, så vi fikk et fint avbrekk ved elven under store trær i høstfarger. Hjemover var det mer nedover enn vi hadde trodd, så vi brukte 1,5 timer den veien. Jeg var nok mer pumpet enn Ove ved hjemkomst, men for en herlig dag. Sår i rumpen og fornøyd. Dette gjør vi gjerne igjen.
Nå regner det ute og det er ganske kjølig, 13-14 grader, men sist uke hadde vi 4-5 dager med strålende sol, vindstille og 25 grader. Helt herlig. Så høsten er veldig varierende. Vi har vært litt rundt på sosiale tilstelninger disse dagene og sist onsdag feiret vi Odds bursdag her i Carrapateira. Det ble en laaang, men veldig koselig lunsj i fantastisk vær.
Ove lærer mer bridge og jeg har tatt frem symaskinen. M.a.o., vi koser oss veldig.
Jeg er litt mørkredd, så det er alltid spennende om jeg syns det er greit eller ikke. Heldigvis har vi gode venner, så denne gangen var det Ingebjørg og Sverre som sa seg villig til å være telefonkontakt. Selvfølgelig gikk alt greit, så det ble ingen telefon til dem. Jeg turde til og med å gå ut om kvelden for å se på månelyset. Vel, ikke så lenge da , men helt frivillig.
Og tenk, jeg (og Ove) ble invitert til å overvære en teaterforestilling i en gammel nedlagt skole i en bygd ikke så langt unna. Dessverre kunne ikke Ove bli med siden han var på vei fra Norge.
 |
| Desverre ble jeg så fengslet, at jeg bare tok et dårlig bilde |
 |
| Denne vakre, rare blomsten sto utenfor skolehuset. En bare må bli glad. |
 |
| Ferdig. Vi er blitt glad i betong som redder oss fra luking. |
 |
| Baksiden av gjestehuset sett mot inngangspartiet. |
En annen av fordelene med byggearbeidene er at det har blitt rensket vegetasjon nede på to terrasser som har vært brukt til å dyrke på, slik at nyttevekster som korktrær og oliventrær har blitt tilgjengelig. Det blir nok vel mye å holde i orden, men vi får prøve å klippe gress og kratt i det minste en gang i året fremover.
Det er tid for høsting av oliven.
Vi ser at det er folk ute og plukker både her og der. Vi har prøvd på dette før en gang og etter mye jobb fant vi ut at de var uspiselig. Nå har jeg sjekket oppskrifter på nettet, men de er ganske ulike så jeg ble litt usikker. Men tilslutt fant jeg ut at Berit har lagt ned oliven flere ganger og hun gav meg gode instrukser om fremgangsmåten. Så nå har vi vært nede i vår olivenhage, vi har 8-10 trær, og plukket oliven. Noen trær gir små oliven, andre litt større og så hadde vi et tre som gav svære og flotte oliven. Grønne og svarte er på samme tre. Moden og umoden. Vi plukket de svarte og de som var nesten svarte. De grønne får  |
| Olivenplukking |
 |
| Oppe i treet, men trygt på en trapp |
 |
| Opprevet både bukse og rumpe. Det var ikke godt |
En dag for en ukes tid siden satt vi inne pga regn og vind. En deilig fredelig ettermiddag. Plutselig så vi en ørn som fløy forbi stuedøren, og så en til. Og enda en. Vi var kjapt på beina og gikk ut, og tenk flokken som svevde rundt og over huset besto av over tredve individer. Ingen av oss har sett noe slikt før, men vi har heller aldri hørt at ørn flyr i flokk. Nå er jo ingen av oss store ornitologer, men i vår enfoldighet, er vi sikker på at ingen andre rovfugler enn ørn, kan være så stor som disse var. En stor opplevelse var det uansett. Ingen bilder av dette, men legger ved et par andre skapninger vi har sett i det siste.
 |
| En stor padde som lå gjemt i jorden jeg skulle plante i. |
 |
| Knelere, effektive mordere, men heldigvis små |
 |
| Vi stoppet på gravplassen i St Barnabe. |
 |
| Litt andre tradisjoner. Graven til en ung jente |
 |
| Ove ser sprek ut etter 2,5 timers sykling |
 |
| Lunsj ved Fontes |
Nå regner det ute og det er ganske kjølig, 13-14 grader, men sist uke hadde vi 4-5 dager med strålende sol, vindstille og 25 grader. Helt herlig. Så høsten er veldig varierende. Vi har vært litt rundt på sosiale tilstelninger disse dagene og sist onsdag feiret vi Odds bursdag her i Carrapateira. Det ble en laaang, men veldig koselig lunsj i fantastisk vær.
 |
| Litt vin før maten |
Ove lærer mer bridge og jeg har tatt frem symaskinen. M.a.o., vi koser oss veldig.
19 oktober dro Ove hjem på jobbreise, delvis for å være med på den offisielle åpningen av Åsgårdstrand sykehjem, som han har vært prosjektleder for over en periode på 2 år, og delvis for å overlappe på prosjekter han hadde før han dro. Liv ble igjen i Carrapateria for å holde øye med byggearbeidene.
Huset i Larvik var leid ut for 8 uker, så søster Vera trådte til med husrom. Gamlebilen ville ikke ut av garasjen, hjula var rusta fast og ingen tenning. Men med hjelp av leieboeren fikk vi liv i bilen. Dro direkte til Arne og Thorild, hvor det var invitert til planlegging av neste års påsketur til Portugal og Sevilla. Kjekt å se gjengen igjen. Seint i seng på Brunla og jobb hos Norconsult neste dag med en trøblete bil. Ble møtt av sjef Vidar som gav meg brev om lønnsforhøyelse fra 1 juli. Kjekt å ta med selv om jeg er i permisjon. Ikke fritt for at jeg kjente sagmuggen når jeg var på jobb onsdag, torsdag og fredag.
Onsdag kveld gikk med til å besøke far på sykehjemmet, som var nede for telling med lungebetennelse og infeksjon ( crp under 50 og synkende). Nok en gang var høreapparatet i stykker så kommunikasjonen foregikk skriftlig. Sykehjemmet tar ikke kontakt med pårørende når slikt skjer, men sier de ikke har noe ansvar. Det er kanskje bedre for dem med gamlinger som ikke hører? Ikke skjønner jeg. Tok med apparatet og heldigvis er de rask til å reparere slikt, så dagen etter kunne jeg levere det tilbake til ham.
Om kvelden var det bridge med gamlegjengen. Bridgegjengen og bridgen er dypt savna, men er man så gal at man drar til Portugal så er det umulig å få med seg alt.
Fra Portugal fikk jeg nødmelding fra Liv som sleit med å få gjennomslag hos entreprenøren. Entreprenøren hadde gjort klart for støping av ca 200 m2 med betongplate rundt gjestehuset. Armeringsnettet lå på bakken, og til tross for lovnad om det skulle legges steiner under slik at den kom inn i støpen skjedde de ingenting. Nå hadde de begynt å pumpe betong og Liv ble direkte overkjørt av byggeren som påstod at armeringsnettet fløyt opp i støpen og at de bare kunne stå på armeringsnettet og løfte det opp med hendene hvis det var nødvendig. Makan til arroganse! Ringte direkte til byggeren og fikk etter noen sure gloser, løfte om at han skulle legge steiner under med en gang. Liv bekreftet etterpå at det ble gjort. Kunne ha skrevet en bok om bygging i Portugal, norske entreprenører er feinsmeckere i forhold.
Torsdag var offisiell åpning av sykehjemmet med politikere, rådmann og ordfører, med klipping av bånd, taler og overrekking av gaver. Det vanket blomster, rosende omtale samt Hadeland glass med Horten kommunes logo på til meg. Fint å bli satt pris på. Sykehjemmet har blitt meget bra. Kanskje noe som en burde forvente med en prislapp på 160 mill kr. For min del har dette vært et utfordrende og lærerikt prosjekt, hvor jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med mange dyktige personer. På slutten av min tale gikk brannalarmen og alle måtte ut av bygget. Det var heldigvis falsk alarm, en av beboerne hadde utløst alarmen.
Fredag gikk med til prosjektmøter og feiring av sjef Vidar sin 60 årsdag, handling, pakking og middag på Brunla. Tidlig lørdag morgen kjørte jeg til jernbanestasjonen for å ta toget til Gardermoen.
Skulle mellomland i Frankfurt på vei til Faro. I Frankfurt var det tåke med forsinkelse av alle fly inn og ut av flyplassen. Ble stående 1 time på Gardermoen før vi lettet. Prøvde å få muligheten til ta Norwegian til Faro fra Gardermoen siden jeg ikke ville rekke flyet til Faro fra Frankfurt. Det ble ikke innvilget av Lufthansa. 6 timer å vente i Frankfurt før jeg kunne dra til Lisboa med TAP med forbindelse til Faro. Flyet til Faro rakk jeg ikke, så det ble overnatting på hotell i Lisboa. Neste dag kl 12 ble jeg hentet av Liv i Faro.
Huset i Larvik var leid ut for 8 uker, så søster Vera trådte til med husrom. Gamlebilen ville ikke ut av garasjen, hjula var rusta fast og ingen tenning. Men med hjelp av leieboeren fikk vi liv i bilen. Dro direkte til Arne og Thorild, hvor det var invitert til planlegging av neste års påsketur til Portugal og Sevilla. Kjekt å se gjengen igjen. Seint i seng på Brunla og jobb hos Norconsult neste dag med en trøblete bil. Ble møtt av sjef Vidar som gav meg brev om lønnsforhøyelse fra 1 juli. Kjekt å ta med selv om jeg er i permisjon. Ikke fritt for at jeg kjente sagmuggen når jeg var på jobb onsdag, torsdag og fredag.
Onsdag kveld gikk med til å besøke far på sykehjemmet, som var nede for telling med lungebetennelse og infeksjon ( crp under 50 og synkende). Nok en gang var høreapparatet i stykker så kommunikasjonen foregikk skriftlig. Sykehjemmet tar ikke kontakt med pårørende når slikt skjer, men sier de ikke har noe ansvar. Det er kanskje bedre for dem med gamlinger som ikke hører? Ikke skjønner jeg. Tok med apparatet og heldigvis er de rask til å reparere slikt, så dagen etter kunne jeg levere det tilbake til ham.
Om kvelden var det bridge med gamlegjengen. Bridgegjengen og bridgen er dypt savna, men er man så gal at man drar til Portugal så er det umulig å få med seg alt.
Fra Portugal fikk jeg nødmelding fra Liv som sleit med å få gjennomslag hos entreprenøren. Entreprenøren hadde gjort klart for støping av ca 200 m2 med betongplate rundt gjestehuset. Armeringsnettet lå på bakken, og til tross for lovnad om det skulle legges steiner under slik at den kom inn i støpen skjedde de ingenting. Nå hadde de begynt å pumpe betong og Liv ble direkte overkjørt av byggeren som påstod at armeringsnettet fløyt opp i støpen og at de bare kunne stå på armeringsnettet og løfte det opp med hendene hvis det var nødvendig. Makan til arroganse! Ringte direkte til byggeren og fikk etter noen sure gloser, løfte om at han skulle legge steiner under med en gang. Liv bekreftet etterpå at det ble gjort. Kunne ha skrevet en bok om bygging i Portugal, norske entreprenører er feinsmeckere i forhold.
 | ||
| Smal innkjørsel og stor bil |
 |
| Pumpebilen så ut som et monster |
 |
| Utrolig hvor langt de strekker seg |
Torsdag var offisiell åpning av sykehjemmet med politikere, rådmann og ordfører, med klipping av bånd, taler og overrekking av gaver. Det vanket blomster, rosende omtale samt Hadeland glass med Horten kommunes logo på til meg. Fint å bli satt pris på. Sykehjemmet har blitt meget bra. Kanskje noe som en burde forvente med en prislapp på 160 mill kr. For min del har dette vært et utfordrende og lærerikt prosjekt, hvor jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med mange dyktige personer. På slutten av min tale gikk brannalarmen og alle måtte ut av bygget. Det var heldigvis falsk alarm, en av beboerne hadde utløst alarmen.
Fredag gikk med til prosjektmøter og feiring av sjef Vidar sin 60 årsdag, handling, pakking og middag på Brunla. Tidlig lørdag morgen kjørte jeg til jernbanestasjonen for å ta toget til Gardermoen.
Skulle mellomland i Frankfurt på vei til Faro. I Frankfurt var det tåke med forsinkelse av alle fly inn og ut av flyplassen. Ble stående 1 time på Gardermoen før vi lettet. Prøvde å få muligheten til ta Norwegian til Faro fra Gardermoen siden jeg ikke ville rekke flyet til Faro fra Frankfurt. Det ble ikke innvilget av Lufthansa. 6 timer å vente i Frankfurt før jeg kunne dra til Lisboa med TAP med forbindelse til Faro. Flyet til Faro rakk jeg ikke, så det ble overnatting på hotell i Lisboa. Neste dag kl 12 ble jeg hentet av Liv i Faro.
Abonner på:
Innlegg (Atom)